Artikkel i “Vi over 60”: Livslangt engasjement

Gjennom kunnskap og erfaring gir de andre mennesker en sjanse til et bedre liv. Møt tre kvinner med lidenskap for å hjelpe andre.

I høst reiste Anne Grete, Inger og Bikko til Afrika for å feire. De danset, spiste, lo og møtte igjen gamle venner. Anledningen var et femårsjubileum, men eventyret startet i 2002 da Anne Grete Kjørrefjord (58) reiste til Uganda for første gang.

– Jeg ble umiddelbart fascinert av landet, og snart engasjerte jeg meg i et bistandsprosjekt styrt av den katolske kirke. Etter hvert fant jeg ut sammen med noen andre ildsjeler fra Bergen, at vi ønsket å starte vårt eget prosjekt. Slik fødtes Stiftelsen Nyenga. I 2008 kjøpte stiftelsen 250 mål jord, og det første satsningsområdet var et barnehjem.

Skaper arbeidsplasser

– Det tok to år før de første tolv barna flyttet inn, og det er det vi nå har feiret. Grunnen til at det tok så lang tid, var at vi måtte vente på godkjenning fra myndighetene. Heldigvis fikk vi god hjelp fra høvdingen i landsbyen. Han er en fantastisk støttespiller og en lokal autoritet.

I Uganda er det stor kunnskapsmangel, sårbare lokalsamfunn og mange foreldreløse barn. Den synlige fattigdommen gjorde inntrykk på Anne Grete, samtidig som hun ble inspirert av at det med små ressurser er mulig å hjelpe mange.Sitat_1

– Barnehjem er dyrt å drive, men i det lange løp rekker pengene lenger hvis vi klarer å endre livsvilkårene ved å skape arbeidsplasser. En far til åtte ba oss om å ta to av barna hans inn på barnehjemmet. Det føltes ikke riktig. Istedenfor lånte vi ham 250 kroner. For pengene kjøpte han en balje fisk som han solgte med gevinst. I dag eier han ett mål land og alle åtte barna går på skole, forteller Anne Grete med et stort smil.

Hjelpen nytter

Stiftelsen Nyenga finansierer arbeidet sitt gjennom gaver, skoleaktiviteter, sponsorbedrifter og faddere. – Det er så utrolig fint å være med på å skape endring, og det er fantastisk å se at det virker. Uganderne er rause og inkluderende, og jeg føler at jeg får så mye tilbake. I dag har vi 30 ansatte ugandere og et ugandisk styre. I tillegg kommer alle de norske frivillige, men ingen av dem tjener penger på dette.

Inger Lien Røe (65) er pensjonert lærer og bidrar med skoleutvikling på Nyenga. Hun kurser og veileder de lokale lærerne, samt bidrar i planleggingsarbeidet fra Norge.

– Det er tre år siden jeg reiste ned første gang. Da trodde jeg at jeg visste en del om Afrika, jeg hadde jo sett nyhetene, som alle andre. Noen mener at det ikke er håp for Det afrikanske kontinent, men de tar grundig feil. Jeg har lært mye om afrikanernes problemer, om forhistorien og jeg har sett at hjelpen nytter. Som lærer gjennom 40 år, er det et privilegium å få bruke pensjonisttiden til å bygge opp en skole i et land som Uganda. Å styrke lærernes undervisningskompetanse er til det beste for barnas utbytte av skolegangen. At det er vitaliserende og føles svært meningsfullt, er en ekstra bonus for meg.

Å bety noe

Også Bikko Langlo (68) er pensjonert lærer og tidligere kollega av Inger. I høst reiste hun til Uganda for tredje gang. – Frivillig arbeid gir meg følelsen av å bety noe for dem som trenger hjelp og støtte. Bikko er selv mor til en funksjonshemmet ung mann, og de som har behov for ekstra støtte og hjelp på skole og i hverdagen ellers, står henneshjerte nær. Det samme gjelder foreldre og foresatte til barn med funksjonshemninger. – Det er viktig for meg å understreke at vi ikke prøver å prakke noe på uganderne, vi spør om hva de har behov for.

Anne Grete mener at vi har mye å lære fra uganderne. – De ser enkeltmennesket. For eksempel sier de alltid navnet ditt når de hilser. Dessuten er uganderne flinkere til å diskutere i fellesskap. Det innebærer at ting tar lenger tid, men også at konklusjonen får større aksept. Jeg har flere ganger måttet ta meg i å gå for fort frem. Samholdet deres er noe mange av oss savner i vårt eget samfunn.

Sitat_3

Trenger flere

Stiftelsen Nyenga har behov for flere frivillige og frir til gruppen over 60 år. – Det finnes mange måter å bidra på. Vi har en julemarkedsgruppe, en skolegruppe og en økonomigruppe. Noen jobber med å hente inn informasjon til helsestasjonen, andre med salg og markedsføring; mulighetene er mange. Selvsagt kan man også reise til Nyenga og bidra med erfaring og kunnskap, sier Anne Grete. – En viktig oppgave er å spre ordet og få flere til å engasjere seg, men du trenger ikke å kjenne noe press som frivillig. Du er med så mye du orker og har lyst til. Men risikoen er stor for at du blir «frelst», ler Inger.

En skikkelig vekker

Inger oppdaget tilfeldigvis Stiftelsen Nyenga året før hun skulle gå av med pensjon. – En nabo kom på døren og solgte stiftelsens kalender. Jeg kikket nysgjerrig på bildene og leste om arbeidet. Da jeg traff igjen naboen fortalte han at de nå skulle bygge skole. Jeg ble med til Uganda og hjalp til med starten av skolen. Engasjementet for skole og utdanning blir ikke borte når man blir pensjonist.

Da Inger ba Bikko om å bli med til Nyenga for å holde kurs, nølte hun ikke. – Jeg har bodd i Afrika og drevet mye med bistand. Ungene på skolen i Nyenga er fantastiske; så blide, positive og tillitsfulle. Mitt syn på hva som er viktig i livet er forandret. Jeg har fått en skikkelig vekker!

Andre prioriteringer

Anne Grete verdsetter ikke lenger det materielle på samme måte som tidligere. – Vi lever i overflod og kjøper ting vi ikke har behov for. Nå setter jeg mer pris på opplevelser og bare å være sammen med dem jeg er glad i. Afrikanske skoler har få læremidler og mye av læringen går ut på å kopiere og gjenta. Det ville Inger endre da hun bygde opp sitt Learning Center på Nyenga.

– Det består av matematikkmateriell, spill og faglitteratur. For eksempel samler vi inn korker her i Norge. På korkene skriver vi tall eller bokstaver og bruker dem i læringen. Enkelt, men veldig effektivt.

Fredsarbeid i miniatyr

Anne Grete er svært opptatt av at de ugandiske barna lærer å lese. – Du kan lese deg til hvorfor ting er som de er. Hvis du ikke kan lese er du lettere å undertrykke. Å lære mennesker å lese er praktisk fredsarbeid i miniatyr. Men det må være gøy å lære, da fortsetter du å lære hele livet.

Befolkningen i Nyenga lærer også om entreprenørskap. Barna på barnehjemmet har startet et lite firma, Living in Peace Company. – Barna lager små ting som armbånd eller strikkede kluter, som vi selger i Norge. Pengene går tilbake til barna og sammen velger de hva de skal brukes til. Den første inntjeningen gikk til en tur til zoologisk hage. Åh, som øynene deres glitret! Deres neste ønske er å få se film eller TV, forteller Anne Grete.

Bitt av basillen

For Bikko er arbeidet i Uganda en av mange lidenskaper. – Jeg trenger å få være til stede for andre og hjelpe, støtte og være til nytte. Den dagen ingen har behoveller bruk for meg, blir trist. Jeg kjenner ydmykhet for detjeg gjør der nede, og for menneskene jeg møter. Jeg er bittav basillen og vil fortsette å bidra så lenge jeg kan.

Inger kan av og til lure på om hun er egoistisk.– Det gir meg jo så mye å få utrette noe som pensjonist! Jeg er jo ikke avdanket. Å få praktisere faget mitt gjør meg glad. Det er stimulerende og vitaliserende.

Et annet hjem

Damene gleder seg stort før hver tur til Afrika. – Når jeg nærmer meg Nyenga er det som å komme hjem. Ungene vinker og er så glad for å se oss, sier Inger.

Anne Grete reiser ned to ganger i året og blir en månedhver gang. – Hvordan et engasjement kommer til uttrykk handler mye om ulike faser i livet, anledning, trygghet på hvem du er og hva du står for, hva du ønsker og kan bruke tid på. Som «godt voksen» handler engasjement også om hvordan du får brukt deg selv og din erfaring, avslutter stiftelsens grunnlegger.

Sitat_2

 

Tekst: Jenny Micko  Foto: privat

,