Artikkel i Allers: En annerledes investering

To millioner barn er foreldreløse i Uganda. Aids har utslettet store deler av foreldregenerasjonen. Tre hundre barn dør hver dag av malaria. Hvordan kan vi hjelpe, tenkte en vennegjeng fra Bergen.

-Hjelp, hva er det vi har satt i gang, husker Anne Mette Tjønn-Hansen (50) at hun tenkte våren 2009, da stiftelsen Nyenga Childrens Home ble etablert i Bergen.

En vennegjeng ønsket å gjøre en konkret innsats, ikke bare være passive tilskuere til en urettferdig verden. Anne Mette ble valgt til styrets leder. Planen var å bygge et barnehjem og helsesenter i landsbyen Nyenga, utenfor Kampala i Uganda. Det skulle vise seg å by på en del utfordringer.

Investeringen
Anne Mette jobber til daglig i barnevernet i Bergen og har sammen med flere i styret erfaring fra stiftelsen Bring Children from Streets, ledet av Richard Kiwanuka (33), som selv er flyktning fra Uganda. Alle som er involvert, i og utenfor styret i Nyenga Childrens Home, jobber gratis og betaler alle reiser og opphold selv. Det er en ressurssterk og sammensatt gjeng som alle bidrar på sin måte.

-Vi har etter hvert et godt utbygd kontaktnett i Uganda på grunn av arbeidet med Richard, men også mye takket være nestleder i styret, Anne Grete Kjørrefjord (54), forteller Anne Mette.
– Hun har en jobb som tar henne rundt i verden, deriblant i områdene rundt Kampala. Det var hun som, via sine kontakter, fant en perfekt tomt som også er egnet for jordbruk og fiskeoppdrett. Dette er viktig, for vi ønsker at barnehjemmet skal være bærekraftig og selvforsynt.

Anne Mette synes det er vel verdt investering av tid og penger.
-Verden er urettferdig og alt beror på hvor du er født og oppvokst. Vi i Norge er så heldige at det er nesten flaut. Hvis jeg kan bidra til at noen foreldreløse barn kan få omsorg, en utdannelse og en bedre fremtid, er jeg fornøyd. Dessuten er jeg ikke så opptatt av å skaffe meg ny sofa eller nytt kjøkken, det interesserer meg ikke.  Barnehjemmet er mitt nye kjøkken.

Hårete mål
Det blir mange turer til Uganda på Anne Mette, det er mye som skal organiseres og mye ferie og fritid går med til prosjektet.

De oppretter en lokal kompetansegruppe, Nyenga Advisory Board, bestående av høvdingen i landsbyen, Livingston Kiwanuka, også kalt Local Chairman no 1 (LC-one), en representant fra barnevernet, borgermesteren i området samt 2 lokale næringslivsledere. Disse bidrar med hjelp til alt det praktiske og tolkning av lover og regler. Ikke minst er de viktige for å forstå de store kulturforskjellene.

De starter kartleggingen. Hva er det mest behov for? LC-one har snakket med folk i landsbyen.
– Først barnehjem, sier han. Helst flere. Så helsesenter. Og skole.
Det et skrikende behov for et helsesenter. Skolene er fulle. 135 elever på hver lærer.

Arkitekten fra himmelen
I Anne Mettes hode samler det seg opp flere spørsmål enn hun har svar på. Blir det for ambisiøst? Er det i det hele tatt gjennomførbart? Og ikke minst, klarer vi å samle inn nok penger? Hjemme i Bergen holder styret på med akkurat det. De oppsøker og ringer rundt til små og store bedrifter.  Flere ønsker å bidra.  Skoler blir involvert og elever engasjerer seg. Bygging av barnehjemmet står øverst på listen. Så får de ta tingene etter hvert.

De engasjerer en ugandisk arkitekt, men er ikke fornøyd med tegningene. For mye institusjon, for lite preg av hjem. Frustrert vurderer Anne Mette kostnadene ved å sette det ut på anbud i Norge. Samme kveld får hun en epost fra Rannveig Landrø (37). Hun har hørt om prosjektet, har planlagt en tur til Kampala og lurer på om hun kan bidra med noe?  Anne Mette hiver seg på telefonen.
– Hva gjør du? spør hun.
– Jeg er arkitekt, svarer Rannveig.
Kort tid etter har de perfekte tegninger av barnehjemmet. Kostnadsfritt. Det er Ranveigs bidrag.

Korrupsjonen råder
Når Bernt Eirik Rød (36) er på plass på Nyenga i oktober 2009, er byggearbeidene så vidt i gang. Han har nettopp tatt sluttpakke som journalist fra Stavanger Aftenblad og tilbringer et år på Nyenga med ansvar for byggefasen. Han opplever store kulturforskjeller.

-Det positive er at de har en «lev-i-nuet-holdning» som vi har mye å lære av. Det negative er utbredt korrupsjon.

For å drive barnehjemmet trenger de en Non Governmental Organisation status (NGO).

– 500,000 ugandiske shilling under bordet. Da får du sertifikatet i dag, sier saksbehandleren.
– Helt utelukket, svarer Bernt Eirik oppgitt. – Det er en prinsippsak.
– Ok, ditt valg. Men er dere gjerrige, får dere smøre dere med tålmodighet.

Søknaden legges nederst i bunken. Bernt Eirik husker at han var lei hele korrupsjonssystemet og hadde bare lyst å gi opp. Men når han kommer ut på gaten, og ser hvordan barna lever der, blir han igjen påminnet om hvorfor han er her. Det er bare å ta tiden til hjelp å jobbe på.

Den vanskelige utvelgelsen
Omsider får de det etterlengtede NGO-sertifikatet. Arbeidet med å velge ut barn starter. Nyenga Advisory Board har sammen med det lokale barnevernet vurdert flere familier. De begir seg ut på en besøksrunde.

Bernt Eirik, Anne Mette og den nyansatte styreren for barnehjemmet, Christine Kyarituha (33), har tatt plass i skyggen av et mangotre utenfor jordhytten til en 70-årig bestemor. Hun er eneforsørger for 7 barnebarn. Tre av dem er lovet plass på barnehjemmet. Iført et skittenhvitt hodeplagg og en flekkete kjole, argumenter kvinnen at de må ta et barn til.
-Ta Yasin også, ber hun. – Vær så snill, jeg klarer ikke å ta vare på ham.
– Det blir vanskelig, sier Anne Mette. – Det er andre som trenger plassen.
Den absurde diskusjonen foregår på det lokale stammespråket lugundi, og selv om Christine tolker, føler Anne Mette det er vanskelig å få et komplett bilde av situasjonen. Det ender likevel med at Yasin blir valgt.

– Gleden av å hjelpe de fire, ble overskygget av sorgen over de tre som satt igjen med tårer i øynene og ikke ble valgt, sier Bernt Eirik.
– Slik utplukking er vanskelig og nærmest umenneskelig.

De første barna
Rett før påsken i 2010 står barnehjemmet omsider ferdig og klar til å ta imot de første barna. Anne Mette husker at hun tenkte: Nå skjer det endelig, dette er nesten uvirkelig! Bygningsmassen består nå av tre hus: To boenheter og kjøkken/spisesal.  De dyrker egne grønnsaker og er snart i gang med fiskeoppdrett. De drar for å hente de første barna.

-Så fine dere er!
Anne Mette husker at hun sitter på huk utenfor jordhytten som til nå har vært hjemmet til de to søstrene Lille-Bena (2) og Kristine (6).
– Dere har pyntet dere!
De nikker stumt, den eldste smilende, den yngste litt nølende. De står hånd i hånd på det terrakottafargede tunet, omkranset av irrgrønne mangotrær og bananplanter. Sist gang Anne Mette så dem, var de kledd i filler. I dag er håret omhyggelig flettet og de har sine beste kjoler på. Så tar de farvel med bestemor. Ingen tårer, ingen scener. De sterke familiebåndene vi er vant til fra Norge, er fraværende. De setter seg i bilen som skal ta dem med til deres nye hjem, Nyenga Childrens Home. En ny tid og et nytt liv skal starte.

Liv og død
Anne Mette har til nå kun hatt kortere opphold på Nyenga i forbindelse med ferier. De har nå startet byggingen av helsesenteret og i januar 2011 tar hun et halvt års permisjon fra jobben hjemme.  Magne Askeland (77) er også på plass. Han har tidligere i forbindelse med sin jobb i lærerlaget ledet internasjonalt solidaritetsarbeid i samarbeid med Norad. Nå skal de sammen følge opp helsesenteret og ansette personell. De er blitt godt kjent med livet utenfor barnehjemmet og har god kontakt med lokalbefolkningen.

-Som vanlig melder vi oss til høvdingen i landsbyen, LC-one. Vi gjør dette hver gang vi kommer til Nyenga, det er å vise respekt, sier Anne Mette. I fjor fikk Anne Mette hilse på et av barnebarna hans, nyfødte Ali. Moren døde i barsel og bestefar LC-one har overtatt Ali, sammen med de syv andre barnebarnet han har ansvaret for.

Når de nå er tilbake, er det noe som er annerledes i landsbyen. Hun husker at det var en spesiell, trykket stemning. Unormalt stille.
– Hva har skjedd, spør Anne Mette.
– En baby er veldig syk, sier en av landsbykvinnene.
Hun peker på en bylt som ligger på en matte med et hvitt klede over seg. Anne Mette løfter barnet opp. Hun husker at hun tenkte: Jeg kjenner ikke igjen dette barnet. Den lille gutten er nesten lys i huden og har svarte klumper over hele kroppen.  Blodårene ligger som røde, tjukke tråder utenpå huden hans. Så forstår hun at det er Ali. Hun organiserer en bil som skal ta dem til sykehuset i Kampala. Mens de venter på transporten, kikker Ali på henne med klare, rolige øyne. Så dør lille Ali, ni måneder gammel, i armene på Anne Mette.

– Det var grusomt, jeg følte en total avmakt. Gutten skulle hatt medisinsk behandling for lenge siden.  Men sykehuset er langt unna, de er fattige og velger av og til alternative metoder. Heksedoktorer har også en spesiell status på landsbygden.

Og slik er livet i landsbyen Nyenga.  To dager senere treffer de to år gamle Julius.
-Kjenn på armen hans, ber moren. Hele guttens venstre side er kald. Han er blitt rammet av hjerneslag.  Anne Mette sørger umiddelbart for sykehusbehandling, og betaler av egen lomme. En svimlende sum for moren til Julius. Bagateller for Anne Mette. Den norske kronen rekker langt her. Julius er så godt som frisk i dag.

Lokale prosjekter
Parallelt med bygging av barnehjemmet og helsesenteret setter de i gang lokale prosjekter.  Å hjelpe familiene hjemme, så de selv kan ta seg av barna sine, er klart det beste alternativet. Griseavl er et av dem. Barnehjemmet gir en gris og en slump penger som skal dekke veterinær. Grisen formerer seg raskt, og de betaler en grisunge tilbake til barnehjemmet i form av renter.  Mikrolån på cirka 200 kroner er et annet prosjekt. Familiene  får veiledning i hvordan forvalte pengene og det stilles krav tilbake. Da Anne Mette var tilbake i Nyenga i påsken 2012, husker hun at en åttebarnsfar viste stolt frem vaskebaljene med silverfish. Det begynte med en, nå er han oppe i åtte. Fisken kjøper han på stranden, så sykler han rundt og selger til de øvrige landsbybeboerne. Han tjener ti kroner per balje. Etter hvert har han fått råd til å sende seks av barna på skole. Han har investert i leie av et jordstykke hvor han dyrker ris og neste mål er å skifte ut jordhytten med mursteinshus.

Utbytte
Helsesenteret står ferdig 8. juli 2011. Det viser seg å bli en suksess, og senteret er nå med i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. 1543 barn under fem år blir vaksinert mot polio i løpet av tre dager. I tillegg til å ta seg av syke pasienter fra omkringliggende landsbyer, drives grunnleggende helseopplysning og aidsforebygging.

-Vi er i gang med planlegging av ny skole nå, forteller Anne Mette.
-Tomten er på plass. Byggingen starter i september i 2012 og skolestart planlegges i januar 2013. På bare 3 år har vi fått til mer en vi hadde turt å drømme om. Selvfølgelig har det kostet, både i form av penger, tid og krefter. Men det vi får tilbake? Vi har hjulpet mange mennesker til et bedre liv og en lovende fremtid. Jeg vil jo påstå at det er et godt utbytte.

Nyenga Childrens Home og helsesenteret sysselsetter nå 14 ansatte. De er et viktig bidrag til lokalsamfunnet. Jobber skapes og lokal arbeidskraft og ressurser tas i bruk. 22 barn får nå mat, omsorg og utdannelse. De omkringliggende landsbyene har fått et etterlengtet helsetilbud.

En vennegjengs ide om å hjelpe fattige små barn på en konkret måte, er blitt satt ut i livet.

, , ,

Leave a Reply